Mandag 07.03 satte eg meg på SAS flyet på gardermoen, vel vitende om at det nå var 2 måneder til eg igjen skal sette beina mine på norsk jord. Det lengste eg noensinne har vært vekke fra Norge. Flyet tok meg til København, hvor eg byttet fly og fløy videre til Beijing. Ankom Beijing tirsdag formiddag, etter en ikke altfor søvnfull natt! Måtte hente ut bagasjen og vente i 5 timer før eg kunne sjekke inn igjen på flyet videre til Ulaanbaatar og Mongolia. Forøvrig en vanvittig fin flyplass! Seinere på kvelden tok Mongolian Airlines meg til et land eg bare såvidt har hørt om.
På flyturen spurte eg damen som satt ved siden av meg om hvilken relasjon Mongolia har til Kina. Hun svarte at den er god, de er jo naboer. Men hvis eg hadde spurt henne om hva mongolere føler ovenfor kineserne, hadde eg fått totalt annerledes svar. De har ikke mye godt til overs for dem. Hadde det ikke vært for russerne, så hadde Kina invadert Mongolia forlengst. De har jo også gjort dette, da indre Mongolia hører til Kina. Dette benekter imidlertid kineserne for, som har skrivet om historiebøkene sine og utelatt dette. Det gjør mongolerne rasende. En annen kuriositet er at Mongolia har gode forbindelser til Nord-Korea. Mange rømmer fra Nord-Korea, gjennom Kina og til Mongolia. Mongolia sender nemlig ikke folk tilbake til Nord-Korea, slik Kina gjør. Mongolia heller mer mot Russland enn mot Kina, naturlig nok. De hjalp også Russland svært mye under 2.verdenskrig, hvor de stilte med husrom, gav russerne masse ressurser (mat, ull, osv) og lot dem gå fritt gjennom landet. Mye av varene som kommer til Mongolia idag, er altså importert fra Russland. Nå skal det også være nevnt at Mongolia ble et fritt land først i 1992, etter å ha tilhørt Sovjet siden 2. verdenskrig. Etter en liten revolusjon i landet, ble det en demokratisk republikk.
Etter å ha snakket en stund med denne mongolske kvinnen, kom flyvertinnen med en vinflaske. Joda, kvinnedagen måtte jo feires, og det var uhøflig av meg å ikke takke ja til et lite glass med vin. Kvinnedagen blir visst feiret storstilt spesielt i alle tidligere Sovjet-stater, fortalte kvinnen som satt ved siden av meg. Så da hadde eg bare å takke ja til dette. Morsomt!
Eg har alltid tenkt på Mongolia som et primitivt land, uten særlig godt utbygd infrastruktur. Et land bestående av nomader med hester og kjerrer. Med endeløse ørkener og stepper.
Noen inntrykk skulle vise seg å stemme, andre ble fort avfeid.
Grunnen til at eg valgte å ta en liten uke i Mongolia før eg skal tilbake til Kina, var rett og slett en blanding av min egen filosofi\eventyrlyst, samt at eg har en venninne som er ettåring for NLM i Ulaanbaatar. Eg tenker som så at når eg først er så langt avgårde, er det jo greit å besøke naboland hvis en har mulighet til det. Det hadde eg nå, og nølte derfor ikke med å gripe sjansen da den bød seg.
Den første dagen gikk med til å avklimatisere seg, for i Mongolia var det virkelig kaldt. 20 bitende minusgrader, sibirske sådan!! Dessuten måtte eg komme meg etter flyturen og 7 timers tidslinjeforskyvning. Jetlag e vel et annet ord for det. Fikk sett meg rundt i hovedstaden, en by som hadde store kontraster. I sentrumskjernen var det byggeboom med mange høyhus på vei opp av bakken. Samtidig var det mange ferdigbygde høyhus som fremdeles stod tomme. Mongolere har ikke råd til å leie dem. Landet er under utvikling, og har de siste årene hatt en formidabel vekst. De har også betydelig med naturresurser (mineraler) som ikke er utvunnet. Potensialet er stort, for folkeslaget på vel 3 millioner innbyggere. Men, vandrende kuer midt i byen, blant porscher, hummere (STOR amerikansk bil) og andre snobbebiler viser klart hvor stort skille det er på folk. Det var heller ikke overflod av vestlige butikker - enda! Men det er nok på vei, dessverre.. McDonalds finnes ikke i landet, utrolig nok! Men det bugnet over at koreanske, indiske og mongolske restauranter.
Etter en dag i hovedstaden var tiden kommet for å dra ut i den mongolske villmarken. Me hadde fått lånt en Toyota Landcruiser, og var med dette meget klare for å innta tundraen. Først dro me te verdens største hestestatue, med Djengis Khan ridende på en sølvblank hest. Denne statuen var så stor, at det gikk en heis opp gjennom bakfoten på hesten, og så kunne man gå ut gjennom en viss åpning (et område nedenfor magen) og ut på hodet til hesten. Her kunne man beskue den fantastiske naturen. Ja, statuen låg langt unna nærmeste by. Deretter kjørte me te Terelj, en nasjonalpark noen timers kjøring unna Ulaanbaatar. Her gikk me tur i det spesielle fjellandskapet (rare steinformasjoner og geologi generelt), før me dro til en plass der me skulle overnatte i en tradisjonell mongolsk ger. (Ger er altså det nærmeste man kommer lavvo, et hustelt de fleste mongolere har bodd i, eller fremdeles bor i, den dag i dag.) Inni geren var det en peis, så her var det godt og varmt hele natten. Vertsskapet som eide geren kom innom hver 2-3 time og la i ved. Selv midt på natta! (Ikke alle mongolere har imidlertid råd til å fyre med ved, så mange steder kan man se svart røyk stige opp fra gerene, en røyk bestående av brente bildekk og annen gummi\plastikk) Og forøvrig var det ein fantastisk stjernehimmel å skimte utenfor geren. Vi fikk også tradisjonell mongolsk mat, det såg ikke lekkert ut, men smakte himmelsk godt! Nydelige supper og kjøttretter!
I går, fredag 11.03, hadde me oss ein ridetur på mongolske hester, før me pakkete sakene våre og kjørte tilbake til hovedstaden. På kvelden var me nemlig på en mongolsk sang\dans\musikk-oppvisning. Utrolig gøy å se faktisk. Alt fra slangemennesker, strupesang til folkedans og folkesang!
I dag, lørdag 12.03, bærer turen videre tilbake til Kina igjen. Skal fly til Beijing, før eg flyr videre til Kunming, sør i Kina. Her skal eg møte resten av klassen min.
Etter å ha vært i Mongolia, sitter eg tilbake me noen gode følelser. For det første var det herlig å oppleve et land som ikke er altfor preget av turisme. Det er autentisk og levende. Befolkningen er reserverte, men samtidig svært vennlige. De er ikke norske i sin væremåte, snarere en blanding av engelsk høflighet og afrikansk imøtekommenhet, bortsett fra i trafikken. Her er det bare tut og kjør. Alle bryr seg kun om seg selv. Det er vikeplikt ut av rundkjøringer og ikke inn - så da kan du selv tenke deg kor mange trafikkorker det er. Men alt i alt er Mongolia et land det er verdt å besøke. Bildene nedenfor taler for seg selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar